Våg å prøve alle knappene. Da får du det mer morsomt

Kameraets innstillinger

Lær deg kameraets manuelle innstillinger. Da blir du en bedre fotograf. Du kan også bli en enda mer kreativ fotograf! Ikke la fantasien din hindres av regler. Prøv å eksperimentere med kamerainnstillinger og fotograferingsteknikk.

ISO

ISO-merking viser filmens følsomhet. På et digitalkamera kan du justere lysfølsomheten, noe som tilsvarer å velge langsommere eller raskere film. Kameraprodusentene bruker samme ISO-system som blir brukt for merking av film. Digitalkameraer har en standardinnstilling, Auto ISO, som betyr lav følsomhet under normale forhold, men automatisk økende følsomhet i svakt lys. ISO kan stilles inn manuelt på de fleste digitalkameraene. Tommelregelen er å bruke så lav ISO som mulig. Høyere ISO-verdi betyr mer digitalt brus og mindre kontrast. Men visse situasjoner krever en høyere ISO. Hvis bevegelsesbildene alltid blir uskarpe, kommer det antakelig av for lang lukkertid. Det kan du korrigere ved å gjøre kameraet mer følsomt for lys, det vil si å øke ISO.

Når du fotograferer i svakt lys, blir bildene lett uskarpe. Men ved å øke kameraets ISO-verdi, kan du ta bilder med kortere lukkertid. Bildene kan bli litt mer kornete på grunn av mer digitalt brus, men de blir skarpere.

Hvitbalanse

Hvitt lys er egentlig ikke hvitt. Høres det forvirrende ut? Her følger forklaringen. Hvitt lys består egentlig av et spektrum av farger med forskjellige bølgelengder, fra rødt til blått. Forskjellige typer av hvitt lys inneholder mer eller mindre av disse forskjellige bølgelengdene og trekker mot blått eller rødt avhengig av lyskilden.

Naturlig og kunstig lys har veldig forskjellige lysverdier. Blitslys er veldig kaldt (blått), lyspærelys er varme (oransje), lysrørlys er svakt rosa og dagslys varierer fra varmt til kaldt avhengig av tid på dagen, tid på året, vær og sted. Dette ser du oftest ikke fordi det menneskelige øyet kompenserer for å sørge for at hvitt alltid er hvitt, uavhengig av fargen til lyskilden. Digitalkameraets sensorer klarer ikke dette, og derfor må kameraet justere seg slik at bildene dine ikke får merkelige farger. De har en innebygd hvitbalansekontroll for å ta med de mange forskjellige lyskildene i beregningen, og de er mye mer allsidige enn tilsvarende løsninger når det gjelder film. Hvitt lys består egentlig av blått, rødt og grønt lys. Digitalkameraet fanger opp disse lysene separat og skaper deretter et fargebilde. Siden kameraet deler opp lyset på denne måten, kan det også sammenligne styrken mellom dem. Er blått sterkt, kan kameraet kompensere med de andre to fargene.

Problemet med automatiske funksjoner er at de gjør en god gjetning når de korrigerer, men de vet ikke hva du ville da du tok bildet. Du ville kanskje ha en fargetone i bildet som kameraet korrigerer bort. Et bilde som er tatt i skinnet fra et stearinlys kan miste sin forheksende effekt når kameraet korrigerer lyset. Og du blir nok ikke like fornøyd når kameraet nøytraliserer en vakker solnedgang ved å ta bort de gylne fargene. Et bilde som har en forskyvelse i retning av en farge, har et fargestikk. Dette oppstår hvis kameraet gjør feil hvitbalansering.

Når det finnes flere lyskilder i en scene, vet ikke kameraet hva det skal gå etter. Da bør du bruke en manuell innstilling. Som regel bør du korrigere for den kaldeste lyskilden og la det varme lyset få en fargetone. Eksempel: Dagslys kommer inn gjennom et vindu. Velg innstillingen for dagslys.

Den innebygde hvitbalansekontrollen (automatisk hvitbalanse) tar med i beregningen de mange forskjellige lyskildene. Men systemet kan lures. Derfor har de fleste kameraer en rekke forhåndsinnstilte hvitbalanseinnstillinger for de vanligste fotosituasjonene: Dagslys, flouriscerende lys (fra lysrør) og tungstenlys (fra lyspærer). Mer avanserte kameraer har enda flere innstillinger, og på SLR-kameraer og avanserte kompaktkameraer kan du til og med skape og spare tilpassede innstillinger. Manuelle innstillinger lar deg beholde, eller til og med overdrive farger.

Akkurat som med de fleste andre innstillinger, kan hvitbalansen brukes på kreative måter, for eksempel når du vil gjøre fargen i en scene mer intens. Å fotografere med tungstenbalanserte innstillinger i dagslys, skaper et blåfarget bilde der hudtoner er kalde, men vakre. Det er en teknikk som motefotografene bruker ofte. Du kan herme denne effekten ved å bruke tungsteninnstillingen når du fotograferer i dagslys. For å håndtere det forventede overskuddet av oransje, overkompenser innstillingen med blått. På samme måte kan du skape et overskudd av rosa i bildet ved å stille inn kameraet på flouriscerende lys i lyspærelys.

Når du bruker hvitbalanse, er det viktig å unngå å ødelegge den naturlige lyseffekten. Vakre soloppganger og solnedganger kan miste sine vakre farger hvis du bruker balansen for mye. Når du arbeider med atmosfærisk lys, bør du eksperimentere med autohvitbalansen først, og deretter følge opp med innstillingen for skyet dagslys eller egen fargetemperaturinnstilling. Generelt kan man si at fargetemperaturinnstillinger under verdien for naturlig dagslys, 5 500 Kelvin (K), betyr varmere og mer oransje effekter: innstillinger over dette nivået resulterer i at bildene blir kaldere og mer blåaktige. Du bør alltid fotografere en del varianter slik at du har noe å velge mellom senere.

Temperatur (i Kelvin) Lyskilde

10 000	Klarblå himmel/lys i fjellene
7 500	Skygge under blå himmel
6 500	Skygge i dagslys
6 000	Skyet himmel, blits
5 500	Vanlig dagslys
4 500	Eftermiddagssol
3 500	Tidlig morgensol/kveldssol
3 000	Solnedgang
2 500	Tungsten (lyspære)
2 000	Stearinlys

Lysmåling

Et digitalkamera måler lysstyrken i motivet og stiller automatisk inn korrekt eksponering. Det gjør den ved å bestemme lysets intensitet på mange punkter. Men kameraet er en maskin og kan gjøre feil. Derfor har mange kameraer også så kalt "midt-delt" måling. Denne er sikrere, men grov. Punktmåling er den mest eksakte metoden fordi den måler lyset fra et eneste objekt eller område. Men det er også den mest usikre, fordi den måler bare et begrenset område. Denne metoden er bra ved komplisert lyssetting, men bør brukes varsomt.

EV-kompensasjon

Den mest grunnleggende eksponeringskontrollen, EV-kompensasjon, finnes på alle digitalkameraer bortsett fra de aller enkleste. EV-kompensasjon lar brukeren øke eller redusere den automatisk bestemte eksponeringen i forinnstilte steg. Hvis du ikke har erfaring av måling og eksponering, er det enklest å tenke på EV-kompensasjon som en "mørkere og lysere"-innstilling.

De gangene du kan trenge EV-kompensasjon, er når du skal fotografere snø i dagslys eller et mørkt objekt på kvelden. Kameraet klarer ikke å forstå hvilke objekt som skal være svarte eller hvite, og resultatet blir ofte grått.

EV-kompensasjon finnes vanligvis som halv- eller 1/3-stopp, der en stopp betyr doblering eller halvering av mengden eksponering. En justering med -1 (hvis halvstopp brukes) betyr at halvparten av den automatisk bestemte eksponeringen brukes, og en justering med +1 dobler eksponeringen og skaper et lysere bilde.

Prøv gjerne på å under- eller overeksponere bildene dine for å få interessante effekter.

Zoom

De fleste digitalkameraer har et zoomobjektiv. En zoom lar deg bruke kameraets synfelt ved å endre fokuslengden på objektivet. Dermed kan du zoome ut for å få plass med mer i en scene (vidvinkelinnstilling) eller zoome inn for å isolere en detalj (teleobjektivinnstilling).

Mens tradisjonelle kameraer alltid henviser til virkelige brennvidder for fokuslengde (f.eks. 35-70 mm), forteller spesifikasjonene for digitalkameraer om zoomavstand som hvor mye lengre den høyeste innstillingen for teleobjektiv er enn vidvinkelens mest ekstreme innstilling.

De fleste kameraer har en 3x zoom, men mange har 4x, 5x, 6x, eller til og med 10x. Denne angivelsen forteller ikke hvor vid vidvinkelen er. Derfor bruker de fleste merker også å angi en "35 mm-sammenligning" for zoomen - den forteller oss hvilken fokuslengde som skulle gi oss samme perspektiv som et 35 mm-kamera.

Vanlige tilsvarende fokusvidder for 3x-zoomer er 35-105 mm og 38-114 mm. Jo lavere det første sifferet er, jo videre synfelt får du uten ekstra objektiv: 28 mm eller lavere er sjeldent, men lar deg fotografere brede oversiktsbilder, 35 mm er vanligere og lar deg få inn mer i bildet uten for mye forvrengning.

For å sette det i et annet perspektiv, tilsvarer det menneskelige synfeltet omtrent et 40 mm objektiv. Alt som er mye kortere, gir et bredere bilde enn vi er vant til (som bildet i en bils konvekse sidespeil), mye lengre gir et smalere synfelt enn øyet, og forstørrer objekt i det fjerne (omtrent som å se i en kikkert).

Det er ikke alltid det enkleste å vite hvilken zoominnstilling man skal bruke. Under følger en kort beskrivning av hvordan vi bruker objektiv.

Kort vidvinkel (24 mm eller mindre)

Krever ekstra linse. Ekstreme vidvinkelobjektiv bruker man vanligvis for kreative effekter: De gir ganske mye forvrenging (litt som baksiden av en skje) og overdriver forskjellen mellom nære og fjerne objekt (de fremstår som respektive gigantiske og bittesmå). 24 mm-objektiv er veldig bra hvis du skal fotografere en vid utsikt over et landskap og for å produsere visuelt fengslende bilder av bygninger og andre strukturer. De er også idelle for å fange interiører (når du ikke kan gå tilstrekkelig langt bak for å få med hele scenen).

Standard (40-60 mm)

Denne delen glemmes ofte bort, ettersom det er så enkelt å gå fra den ene enden av zoomen til den andre). Den er perfekt for hode og skuldre eller ¾ lengdeportrett, små grupper med to eller tre personer og mange andre bilder fra hverdagen. Ettersom synsfeltet og perspektivet ligger nær øyets, opplever man bilder med denne brennvidden naturlige.

Kort teleobjektiv (70-150 mm)

Zoomobjektivet i de fleste digitale kompaktkameraer stopper ved rundt 130 til 140 mm. Det korte teleobjektivet er perfekt for smigrende portrett, for å velge ut detaljer i scener, for å forstørre objekt langt unna og for kreative effekter (komprimering av perspektivet gjør at saker virker nærmere hverandre enn de egentlig er).

Langt teleobjektiv (150 mm og oppover)

Vanligvis bare tilgjengelig med ekstra objektiv. Lange teleobjektiv brukes for natur- og sportfotografering, og for bilder der du trenger å fylle rammen med et objekt du ikke kommer tilstrekkelig nærme. Lange teleobjektiv er veldig vanskelige å holde stødige, så husk å bruke stativ. Og hvis selve objektet beveger seg, trenger du rask lukkerhastighet for å unngå uskarphet.

Kvalitet og bildestørrelse

På de fleste kameraer kan du velge mellom tre eller fire lavere oppløsninger (færre piksler). Bruk lavere oppløsninger med forsiktighet. Det betyr at færre detaljer fanges. Bildene blir ikke så skarpe hvis du ikke velger små utskrifter. Hvis du vet at bildene bare skal vises på skjerm, kan du velge en lavere oppløsning og få plass med flere bilder på minneskortet.

Kvalitetsinnstillinger er forskjellige nivåer av JPEG-komprimering. Digitalkameraer sparer bildene dine som JPEG-filer da de ikke tar så mye plass på minneskortet. JPEG er nemlig et komprimert format. Husk at visse detaljer kan forsvinne. JPEG lar deg velge komprimeringsbehov ut fra dine behov. Bruk den beste kvalitetsinnstillingen når du kan. Minneskort er billige, å ta bildet en gang til er vanskelig.

På mange kameraer finnes et valg for helt ukomprimerte bilder - enten TIFF- eller RAW-filer. Mange applikasjoner kan lese TIFF-filer, men RAW-filer må konverteres før du bruker dem med programvare som du får når du kjøper kamera. JPEG passer de fleste digitalkamerabrukerne.

Brusredusering

Lukkerhastigheter som er lenger enn et sekund, gir økt digitalt brus. Nesten alle digitalkameraer har brusredusering som forlenger den tiden det tar å spare bildet, men som tar bort bruset. De fleste digitalkameraer har automatisk brusredusering. Du merker at den brukes når det tar lengre tid enn vanlig for kameraet å behandle data.

Fokus/Autofokus

Et objektiv kan bare fokusere skarpt på en avstand om gangen. De fleste kameraer gjør dette automatisk for deg, og bruker det som finnes i midten av bildet som fokuspunkt. Enkel AF (Autofokus) fokuserer bildet når du trykker på utløseren. Kontinuerlig AF omfokuserar kameraet hele tiden. Iblant kan du også velge fokuspunkt manuelt. Mer avanserte kameraer bruker flere punkter for å sikre at hovedobjektet er skarpt, selv om det ikke er i sentrum av bildet eller beveger seg. Men også disse systemene kan lures under visse forhold.

En av de vanligste årsakene til at bilder blir uskarpe er at man ikke gir kameraet tilstrekkelig langt tid til å fokusere. Trykk alltid først ned utløseren halvveis for å aktivere fokus. Deretter trykker du utløseren helt ned. Med litt øvelse blir dette snart helt naturlig.

Blitsinnstillinger

De fleste kameraer har innebygd blits, og de fleste har dessuten flere forskjellige innstillinger. Den mest brukte er automatisk blits, som betyr at blitsen blir brukt når det bedømmes være nødvendig. Men muligheten til å slå av blitsen helt (og bruke lang eksponeringstid), eller å kombinere blits med lang eksponering åpner for en verden av kreative muligheter når du fotograferer i lite lys. Dessuten kan du bruke blitsen for å lyse opp objekt i forgrunnen som ellers skulle blitt silhuetter.

Makro-modus

Den lille sensorstørrelsen og de små objektivene på moderne digitalkameraer gir nærbildekvaliteter som filmbaserte kameraer bare kan drømme om. Mulighetene til å fotografere objekt så nærme som noen centimeter, åpner for en helt ny verden av potensielle objekt både utendørs og innendørs.

Fotoguide